Desember 2008

Jeg sluttet med p-piller, i håp om å bli gravid. ikke med en gang, men
i fremtiden. Man hører jo at det kan ta litt tid ettersom man har spist p-piller i flere år....

Ønsket om å bli gravid og innsatsen økte etterhvert som tiden gikk og resultatet
uteble, måned etter måned, år etter år..
Eggløsningstester ble fast inventar i badehyllene, uten at det hjalp nevneverdig, selv
om de var positive når jeg forventet at de skulle være det.

Oktober 2010

Vi oppsøker fertilitesklinikken på St.Olav og blir registrert og godkjent for å motta hjelp til kunstig befruktning.

September 2011

Litt utpå dagen søndag 18.september, i litt dårlig form etter gårsdagens utskeielser, åpnet jeg brevet fra St.Olavs Hospital, fertilitetsklinikken.

Endelig! Etter nesten 1 års ventetid var tiden kommet. Vi skulle få hjelp.
Formen og humøret steg betraktelig og det var umulig å ikke smile resten av dagen.

Mandag 19. september ringte jeg dem for å høre litt om fremdrift. Full av iver og med motivasjonen på topp hadde jeg mest lyst å bare reise nedover og starte behandling ummidelbart.

Den hyggelige damen i telefonen fortalte litt om hva som skulle skjem fremover. Alt var naturlig nok avhengig av min syklus og deres kapasitet. Det er visstnok ikke bare vi som sliter med fruktbarheten...
De kunne ikke ta imot meg på daværende syklus, så jeg måtte ta kontakt i uke 43, ett par uker før forventet
menstuasjon.

Oktober 2011

De 5-6 ukene med ventetid føltes naturlig nok som en hel evighet.
Uke 43 kom og jeg ringte mandag morgen. Damen informerte om at jeg skulle medisinen på apoteket, resepten var allerede fakset dit.

Onsdag 26.10 hentet vi medisinene på apoteket. Cetrotide og Elonva, til den nette sum av kr 8000,-
Vi fikk streng beskjed om å ikke begynne med medisin FØR menstuasjon kom og før vi hadde snakket med dem.

7.November 2011

Forventet menstruasjon 09.november, men den kom 07. november. Jeg ringte nedover til klinikken.
Endelig skulle det skje noe! Jeg kunne formelig høre lyden av små barneføtter i det gjerne. Jeg kunne så tydelig og
inderlig se for meg og kjenne følelsen av en baby i årmene mine. Mentalt hadde jeg allerede innredet barnerommet.

Verbalt prøvde jeg å si til meg selv at drømmen kanskje kom ikke til å bli virkelighet. Dette selvsagt for å ikke bli skuffet dersom dette skjedde. Men hjernen jobber visst for seg selv enkelte ganger. Eller kanskje det er hjertet. Hva vet jeg. Jeg følte at løsningen var nær.

Jeg skulle gjennom den korte behandlingen. Det vil si bare 5 sprøyter.
Samme ettermiddag satte jeg den første, og eneste, sprøyten med Cetrotide. De neste 4 sprøytene skulle settes påfølgende fredag, lørdag, søndag og mandag.
Som sagt, så gjort. Fikk heldigvis hjelp av eminent samboer. Vet ikke om jeg hadde klart å sette sprøytene selv, men det hadde vel gått det og, dersom jeg ble nødt:)

14.November 2011

dro jeg nedover på ultralyd. Litt spent, men fremdeles litt overbevist om at dette skulle gå bra!
Legen sa at jeg hadde respondert bra på behandlingen. Folikklene, som visstnok er posene som inneholder egg, har økt i mengde og størrelse.
Damen viste bilder på hvordan ting skulle foregå på onsdag. Illustrasjonen av den lange sprøytespissen som gikk gjennom livmoren min kunne jeg godt ha spart meg for, men kanskje greit å vite hva man skal utsettes for!

Glad og fornøyd dro vi hjem. Vi stakk innom apoteket for å hente ut 3 stk paracet og 1 stk Vival, samt 1 sprøyte som skulle sette igang eggløsningen.
Sprøyten ble satt kl 23 mandag kveld.

16.November 2011

Oppmøte kl 09.00. Eggene skulle sankes. Jeg hadde tatt tablettene og kjente litt på virkningen av dem. Jeg ble utrustet med intravenøst og fikk
morfin i det de skulle inn for høste eggene. Morfinen virket raskt og jeg ble litt svimmel og slapp. Ikke så slapp at jeg ikke
spente meg i det legen "gikk inn", men ok.. Legen satte igang.
Det var mange "poser" han skulle stikke hull i, og det kjentes relativt godt.
Vi fulgte med på skjermen samtidig.

Vesken som ble sugd ut av posene, ble gitt til en biolog, en etter en. "Nei", ropte biologen fra siderommet.
Legen gikk inn på nytt og ga biologen galsset. "Nei", ropte damen på nytt.
Sykepleieren gikk i skytteltrafikk mellom rommene, sikkert 10 ganger. Hver gang kom samme svar fra biologen. Nei.

I morfinrusen gikk det litt sent opp for meg hva som skjedde. Jeg husker jeg tenkte; "Dette kan da ikke stemme? De finner nok egg snart..."
Legen spurte om vi hadde satt den siste sprøyten rett. Vi mente vi hadde gjort det, men husket samtidig at samboeren påpekte at det var så lite veske i sprøyten. Vi hadde visstnok fått 5000 enheter, hvor alternativene var 3000, 5000 og 9000.

Legen ble rådløs og hadde ingen forklaring på hvorfor han ikke fant egg. Han mente at dersom vi maktet, kunne vi prøve igjen, da med en annen type behandling.

2 kvinnelige sykepleiere så på meg med triste øyne, som for å vise medfølelse, da det ikke er annet man kan gjøre. De gjør sikkert dette daglig, men jeg kunne både se og føle at de syntes dette var trist.
Samtidig ble klærne mine samlet sammen og jeg ble trillet ut av rommet. Flere damer lå på venterommet, ivrig etter å bli trillet inn dit, i jakten på ett eller flere gull-egg.

Men uten forklaring på nøyaktig hvorfor dette skjedde, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle reagere.

Hvor alvorlig var dette?
Er jeg ikke i stand til å produsere egg? For gammel i en alder av 38 år?
Har jeg ikke produsert egg på lenge? Hvorfor blir da eggløsningtestene positive?
Hadde eggløsning allerede funnet sted?
Hva er sjansen for å finne egg ved neste forsøk?
Dersom det er 40% sjanse for en vellykket graviditet med kunstig befruktning etter at befruktningen er i boks, vil det vel si at vi sliter litt......

Vi ble trillet tilbake til venteværelset. Båser adskilt med gardiner, noe som begrenser mulighet for privatliv.
Vi ble stille, visst ikke hva vi skulle si til hverandre. Begge ventet litt på en reaksjon fra den andre, mens vi lyttet til det spente paret i båsen ved siden av.
Paret på den andre siden av gangen hadde visstnok funnet ett egg, og var sikkert derfor håpefulle.

I det en av oss brøt stillheten og den ekle stemningen, kom tårene. Sakte, men ganske så sikkert gikk det opp for meg at dette var ingenting annet enn enn gigantisk nedtur.
Alle forestillinger om en ny hverdag med babyidyll forsvant umiddelbart.

Kjente smerter i underlivet, men de kunne ikke sammenligne seg med de mentale smertene som fant sted i hodet.
Vi kjørte vi hjem. Gjorde ett par ærende på vei hjem, som om for å illustrere at hverdagen må gå videre.

Jeg sov store deler av dagen. Ikke bare fordi jeg var sliten og trøtt av dagens happenings og medisin-inntak, men mestfordi jeg ønsker å være bevisstløs. Ikke tenke. Ikke føle.

Tenåringssønnen kom hjem fra skolen, uten å ane at vi hadde planlagt en familieforøkelse. Det gjaldt å klistre på seg ett smil og late som ingenting....

25.November 2011


Nå er det gått 8 dager siden forsøket på å finne egg. Hadde forventet å få menstruasjon 14 dager etter "eggløsning", men den kom allerede på tirsdag kveld.
Igjen ringte jeg fertilitesklinikken. De kom med trøstende ord, uten at jeg ba om det, og ga meg beskjed om å ta kontakt rett før jul.
I mellomjulen startet 2. forsøk. denne gangen lengre behandling, med hormoner i både sprøyter og nesespray.

Jeg er faktisk håpefull igjen. Man må vel satse for å vinne.